Perinealhernie er en langdryg affære for oss kirurger. Ikke bare er det ofte en stor hund vi har med å gjøre, men brokket er også av dertil hørende størrelse. Operasjonen kan ta litt tid selv i erfarne hender, og før vi kommer så langt, bør vi kastrere hunden først. Noen ganger har blære eller andre organer tatt seg ut i brokket, eller hunden er kryptorkid, og da må vi også inn i buken på en og samme anestesi. Tradisjonelt har vi alltid leiret om disse hundene etter disse prosedyrene og snudd hundene på magen for å gå løs på den minst aseptiske prosedyren til sist; herniorafien. Dette tar vinter og vår, føles det som, og krever både en del hjelp av annet personell samt tid og ekstra utstyr. I tillegg kan reposisjonering føre til økt risiko for refluksproblematikk og hypotensjon, og infeksjonsrisiko øker som kjent når individet ligger lenge i anestesi. Compliance i luftveiene kan også påvirkes negativt av å ligge med hodet ned slik hunder i bukleie gjør.

Kunne det vært at man kunne utført alle nødvendige prosedyrer uten å leire om? Ja, mener Karen Tobias, en nestor innen smådyrkirurgi. I april dette året publiserte hun en studie i Veterinary Surgery sammen med en kollega, der de så på resultatene etter å ha gjort alle inngrepene i én posisjon, nemlig ryggleie.

23 hunder med perinealhernie ble operert i ryggleie. Av disse ble 22 operert med transposisjon av m. obturatorius internus, mens én fikk et polypropylen-mesh satt inn. 18 av hundene ble kastrert og/eller måtte gjennomgå et inngrep i buken samtidig. Sistnevnte gjøres ofte dersom blære, prostata eller andre organer har tatt seg ut i brokket og nødvendiggjør en peksi, eller dersom hunden er kryptorkid.

Ingen av hundene fikk intraoperative komplikasjoner, men hele 14 fikk komplikasjoner underveis i oppholdet på sykehuset, bestående av perineal hevelse (5), drypping fra såret (3), tenesmus (2), urinlekkasje (2), urinretensjon (1), rødme i såret (1), nedsatt appetitt (1) og anoreksi (1), aspirasjonspneumoni (1) og regurgitering (1). Elleve hunder fikk lignende komplikasjoner hjemme, og totalt 4 måtte behandles med antibiotika for sårinfeksjon innen to uker etter operasjon. Fire hunder fikk residiv, men dette så ut til å være relatert til tidligere kirurgi; altså at risikoen for dehiscence øker dersom hunden er operert i området fra før. Det er også verdt å nevne at i 3 av de 4 hundene med regurgiteringsproblematikk hadde jejunum sneket seg ut i herniet (!)

Selv om jeg må medgi at jeg synes antall komplikasjoner var høyt, er det faktisk sammenlignbart med øvrig litteratur på området. Dette har sammenheng med så mangt; det er eldre hunder som ofte får problemet, inngrepet tar lang tid, og vi opererer i et kinkig område med tanke på infeksjonsrisiko. Forfatterne tar forbehold om at studien er retrospektiv og ikke retrospektiv, men konkluderer med at ryggleie for alle prosedyrene som skal utføres er oppnåelig og assosiert med samme resultat som når man leirer om.

Jeg skal i hvert fall gi det et forsøk neste gang jeg får inn en hund med dette problemet!

(Bildet er lånt fra artikkelen – og her er linken: https://doi.org/10.1111/vsu.13812)