Ja, jeg kan ta andre oppdrag om tiden tillater. Send meg en epost, så ser vi hva vi får til!

Det finnes flere typer videreutdanning i kirurgi. Den vanligste etterutdannelsen er et såkalt Certificate, som noen veterinærer tar parallelt med jobben som smådyrveterinær. Det består seg i et antall obligatoriske kurs, tilstrekkelig antall operasjoner av en viss vanskelighetsgrad, samt avsluttende eksamener. Man kan også ta videreutdanningskurs innen kirurgi uten noen form for avsluttende eksamener, og på den måten oppnå en god fagkompetanse. Mange veterinærer med tilleggsutdannelse jobber med flere ting enn bare kirurgi og behøver ikke å regodkjennes for å beholde tilleggsutdannelsen.

En spesialist i smådyrkirurgi, såkalt diplomat, har gjennomgått et såkalt residency og brukt minimum tre til fire år fulltid på å gå i lære og fordype seg i faget, og deretter bestått tre svært krevende eksamener. Etter dette må spesialisten regodkjennes hvert femte år for å beholde spesialisttittelen sin. Strenge kriterier må oppfylles, deriblant høy grad av deltakelse på kurs og konferanser samt bidrag til kompetanseheving for andre veterinærer og forskning – i tillegg til å ha utført et stort årlig antall spesialistprosedyrer. Du kan derfor være sikker på at en EBVS-godkjent spesialist/diplomat er oppdatert innen faget, og de aller fleste spesialister jobber bare med fagfeltet sitt. Mer informasjon om spesialistforløpet kan du finne under neste spørsmål.  

Først må man ta veterinærstudiet, og de fleste må regne med noen år i generell praksis før de får et såkalt internship, som er en opplæringsperiode over 12-18 måneder. Dette kan enten være roterende og bestå av jobb både med poliklinikk, indremedisin og kirurgi, eller være et spesialisert internship hvor man jobber bare med kirurgi. Deretter kan man søke et såkalt residency i kirurgi, og dette er som oftest tre- eller fireårig. I løpet av et residency må man gjennomføre kompliserte utredninger av hunder og katter med problemer som kan løses kirurgisk, og også utføre et stort antall spesialistoperasjoner under veiledning av diplomat (spesialist). Man utstasjoneres i tillegg i perioder for å lære seg både anestesi, indremedisin og patologi (klinisk og spesiell), og må både forelese ved internasjonale konferanser og publisere to vitenskapelige artikler før man kan søke om å gå opp til eksamen. For hvert år godkjenner kollegiet om man har gjort nok for å kunne gå videre i forløpet, og når opplæringsdelen er ferdig, vurderes det om det du har gjort er tilstrekkelig til å kunne avlegge eksamen.

Eksamen avholdes en gang i året og består av tre deler; én kasusbasert; én praktisk og én omfattende flervalgseksamen. Det forventes at man er oppdatert på de siste fem års forskning innen faget, i tillegg til en svært omfattende pensumliste, og strykprosenten er naturlig nok høy. Derfor kan du være sikker på at den som klarer en slik eksamen virkelig kan faget sitt!

En doktorgrad er en forskerutdannelse, som oftest tre- eller fireårig, hvor man planlegger, utfører, analyserer og rapporterer sin egen forskning i form av en omfattende doktorgradsavhandling, som så gjennomgås av eksperter i fagfeltet og må forsvares under en disputas, hvor forskningen både presenteres og «plukkes fra hverandre». Under et doktorgradsforløp må man også gjennomføre et stort antall kurs og lære grunnleggende forskningsmetodikk og statistikk, og det er et svært selvstendig arbeid. En doktorgradsutdannelse er med andre ord en opplæring i det å forske, og det gir kandidaten en grundig innsikt i hvordan man utfører god forskning. Det gir også nyttig innsikt i hva som utgjør god og dårlig forskning. I mitt daglige virke er utdannelsen viktig for meg først og fremst fordi jeg jobber deltid som forsker, men den er også utrolig nyttig når jeg leser fagartikler. Jeg liker å holde meg oppdatert på fagfeltet til enhver tid, og med en forskerutdannelse har jeg fått ballast til å kunne dekode forskningsartikler og vurdere hva man faktisk kan ta med seg fra forskningen som er gjort, og hva som ikke holder høy nok kvalitet til egentlig å gi nyttig informasjon.

Det er vanskelig å orientere seg i markedet og å vite hvem som kan hva, og hvor lang erfaring vedkommende har. Dersom du henviser til en diplomat/EBVS-anerkjent spesialist har du en garanti for at veterinæren har nødvendig og oppdatert kompetanse. Det er imidlertid ikke alle tilstander hvor det er nødvendig å henvise til spesialist, men spør gjerne veterinæren din, eller kirurgen som skal operere hva slags erfaringsgrunnlag og kompetanse hen har. Er du usikker kan du sende inn et kasus inn på denne siden for en fagrapport, eller be om en telefonkonsultasjon.

Fagfeltet er stort, og det er stadig nye framskritt som presenteres – men ikke alt er like grundig utprøvd eller kan skryte av vitenskapelig god evidens. Jeg svarer på eventuelle spørsmål du måtte ha!

Nei. Noen ganger er det bedre at naturen ordner opp selv enn at vi kirurger gjør et forsøk. En gammel saying sier at en god kirurg vet HVORDAN man skal skjære, en bedre kirurg vet NÅR man skal skjære, mens den beste kirurgen vet når man IKKE skal skjære. Valg av riktig pasient til riktig prosedyre er avgjørende for et godt resultat. Imidlertid kan dette være en vanskelig overveielse noen ganger, og det er et valg som både bør baseres på god basalkunnskap av problemstillingen og helst også bred erfaring. Slik sørger vi for at behandlingen blir skreddersydd den enkelte pasient og gir den mest optimale prognosen. Forhør deg gjerne litt rundt før du tar valget, om du er usikker!

Ja. Jeg er veldig glad i å henvise tilbake til henvisende veterinær for oppfølging i de tilfellene der jeg mener at dette er forsvarlig. Mange reiser langt for å få dyret sitt vurdert eller operert, og da er det en mye bedre og mer praktisk løsning for alle parter at oppfølging foregår hos henvisende veterinær. I disse tilfellene sørger jeg for en detaljert plan og er også tilgjengelig dersom eier eller henvisende veterinær har spørsmål vedrørende rekonvalesensperioden.