Artikkelen finner du her:

https://doi.org/10.1111/vsu.14061

En nylig studie fra Ralph Veterinary Referral centre i Storbritannia ser på muligheten for å behandle interkondylær humerusfissur på andre måter enn å sette en transkondylær skrue, nærmere bestemt å droppe skruen og heller utføre en proksimal osteotomi av ulna.

Bakgrunnen er den kjente lidelsen humeral interkondylær fissur (HIF), av mange kalt incomplete ossification of the humeral condyle (IOHC), som er en vanlig årsak til forbeinshalthet i spaniel-raser i Storbritannia og ellers i verden. Tidligere trodde man at dette skyldtes manglende ossifisering av tilvekstsonene i humeruskondylen, men i senere tid har noen gått mer bort fra denne teorien og mer i retning at dette kan skyldes en stressfraktur. Dette, som forfatterne skriver, blant annet fordi mange av hundene som blir diagnostisert er godt voksne og at tidligere normale albuer har utviklet en slik fissur over tid. Det er likevel åpning for at det faktisk kan være snakk om to forskjellige problemstillinger; ossifiseringsfeil hos yngre hunder og stressfraktur hos eldre.

En nylig studie fant en kartilaginøs lesjon på kaudale humerus som et resultat av humero-anconeal inkongruens. Forfatterne mente dette var en årsak til unormal vektdistribusjon på humeruskondylen som igjen resulterte i en stressfraktur med tiden. Dersom denne teorien stemmer, mener forfatterne av denne studien at man kan avhjelpe fissuren ved å justere nevnte inkongruens – for eksempel med en bioblique dynamisk proksimal ulna osteotomi (BODPUO) – i stedet for den mer tradisjonelle metoden, som er å plassere en transkondylær skrue for å komprimere eller holde fissuren på plass slik at den kan gro.

Hypotesen i studien var at en slik osteotomi vil flytte processus anconeus i en mer kranioproksimal retning og dermed unngå den sykliske loadingen som ifølge forfatterne kan gi en stressfraktur av kondylen, og at dette i sin tur vil føre til en tilheling av kondylen uten å sette inn en skrue.

Forfatterne samlet inn 51 albuer, alle spanielraser, med interkondylær fissur, og valgte å utføre en såkalt bioblique dynamisk proksimal ulna-osteotomi som de deretter pakket med humant bein-morfogent protein (rhBMP) over en kollagenmatrise og stabiliserte med en tynn intramedullær pinne. På CT tok de standardiserte mål av ulna preoperativt og etter seks uker for å se hvorvidt det proksimale fragmentet forflyttet seg proksimalt og kranialt som ønsket. Videre ble beintettheten i humeruskondylen vurdert på CT før og seks uker etter operasjon, og det ble også subjektivt vurdert hvorvidt hunden fortsatt hadde vondt, samtidig som tilheling ble scoret og komplikasjoner registrert.

Resultatene viste at hele 94 prosent var smertefri ved ekstensjon av albuen etter seks uker, og de som fortsatt hadde vondt var de som hadde fått påvist bruskskade under artroskopi. Nesten 55% av kondylene var tilhelet på dette tidspunktet, mens 25,4 og 13,7 prosent var henholdsvis under tilheling eller ikke tilhelet.

Nærmere seks prosent fikk det forfatterne betegnet som «minor complications», der den intramedullære pinnen enten brakk eller migrerte. 5 hunder fikk «major complications» som berørte tilheling enten av fissuren eller av osteotomien i ulna. To hunder endte med å frakturere humeruskondylen, mens en tredje hadde persisterende halthet.

Ut over dette viste målingene at det proksimale ulnafragmentet faktisk hadde flyttet seg både proksimalt og kranialt, som antatt i hypotesen. Videre kan man jo også si at resultatene peker i forsiktig retning av at dette kan være et alternativ for hunder med HIF/IOHC. Forfatterne mener dette kan være en bedre løsning enn transkondylær skrue siden de mener disse er assosiert med en del komplikasjoner i form av serom og postoperativ infeksjon. Dette argumentet understøttes etter deres mening av tidligere publiserte resultater, der komplikasjonene med transkondylær skrue varierer fra 15 til 69%. Personlig har jeg sett få problemer med disse skruene, men det kan ha mange årsaker – som for eksempel at jeg plasserer dem med et minimalt snitt eller perkutant under røntgengjennomlysning, eller at jeg bor i et land med lav bakteriell resistensprofil.

Man skal også ha i mente at BODPUO ikke er en prosedyre man skal ta lett på. Den er også assosiert med smerte for dyret og er ikke verken risiko- eller komplikasjonsfri. Hundene i studien var også på henholdsvis burhvile og avgrensning til ett rom i 6 + 6 uker, noe jeg tror de fleste eiere vil finne svært krevende, spesielt for en ung og vilter hund.

Den aktuelle studien har en del begrensninger. For det første er det en retrospektiv studie basert på allerede eksisterende data. Den er altså ikke prospektivt designet for å gi oss svar på spørsmål man har stilt seg. Dette innebærer en iboende svakhet, og i tillegg diskuterer forfatterne selv momenter som at studien ikke kan si noe sikkert om inkongruens etter behandling siden det ikke ble utført artroskopi postoperativt. Studien har videre ingen kontrollgruppe, studiepopulasjonen er liten og det er ingen objektive bedømmingskriterier av det kliniske utfallet – blant annet.

Hva jeg synes? Jeg synes konseptet er interessant. Siden jeg personlig opplever få problemer med de transkondylære skruene, vel å merke om de er korrekt satt, og jeg dessuten er forsiktig med å utføre BODPUO dersom det ikke er eneste (eller beste) utvei, vil jeg nok ikke uten videre skifte strategi basert på en retrospektiv studie. Skulle forfatterne derimot kunne sannsynliggjøre at BODPUO er bedre i en framtidig prospektiv, randomisert klinisk studie – ja, da er jeg villig til å endre mening og strategi. Inntil da synes jeg det er nyttig å vite om prosedyren som en eventuell «rescue-prosedyre» for de pasientene der en transkondylær skrue av noen årsak ikke har fungert optimalt eller må fjernes på grunn av komplikasjoner.

Hva synes dere? Er dette noe dere har trua på?